Et tall skal ikke fortelle meg hvordan jeg skal føle meg
Jeg veide meg her om dagen og ble sjokkert da jeg innså at selv om jeg følte meg super sexy, lett og ikke i nærheten av ‘feit’ eller ‘tung’, fikk tallet på vekten meg til å tvile på min egen skjønnhet.
«Tallet var alt for høyt til at det var en ‘akseptabel’ representasjon av hvordan jeg hadde det, jeg hadde til og med gått opp litt mer fra forrige gang jeg veide meg.» Dette var de første tankene som fløy gjennom hodet mitt. Hvordan kan det ha seg at jeg har en forutinntatt holdning som jeg måler skjønnheten min med, kun basert på et tall på vekten?
Sist gang jeg var på vekten, var det en helt annen opplevelse og reaksjon. Jeg var så misfornøyd med vekten min, jeg hadde gått opp 8 kg på ganske kort tid etter å ha gått ned i vekt noen måneder før. (I løpet av de ‘lettere månedene’ hadde jeg en helt annen og fantastisk shoppingopplevelse: Mange klesstiler som jeg bare hadde drømt om å bruke passet meg endelig! Jeg digget shopping så enormt at det var vanskelig for meg å la være å shoppe haha 😂)
HVA ENDRET SEG?
I løpet av månedene jeg gikk opp i vekt hadde livsstilen min endret seg mye. Hverdagsaktiviteten min hadde gått ned og det jeg spiste hadde økt. Følgelig hadde motivasjonen min (til å stå opp av sengen, gå turer, studere, jobbe osv.) endret seg dramatisk. Jeg ble stående fast i en syklus med å legge meg/ sovne veldig sent, se på alt for mange serier, ikke bevege meg hjemmefra for å gå tur (eller til og med for å handle dagligvarer) samt ikke trene daglig. Jeg tilberedte ikke mat som var sunn og støttende for meg. Jeg reduserte kontakten med andre og hadde problemer med å forplikte meg til jobb… så i grunen utsatte jeg det meste!
Og etter en lang periode med å grue meg til å se på vekten klarte jeg det endelig, men jeg var ikke særlig fornøyd med resultatet. Å se nærmere på det var fornuftig og bekreftet at måten jeg hadde levd på ikke var støttende på noen måte. Det var en vekker. I stedet for å fokusere på det negative valgte jeg å begynne å elske meg selv igjen. Jeg kjente at dagene ble fylt av kjærlighet, glede, motivasjon og letthet.
Ved å strengt redusere inntaket av sosiale medier, musikk og filmer (inkl serier på YT) samt sørge for å kjøpe og tilberede mer støttende mat hjalp jeg virkelig meg selv med å holde fokus og redusere trangen til å ‘sjekke ut’ eller gjemme meg.
Den Største Snuoperasjonen
MEN den største snuoperasjoenen i prosessen med å gå tilbake til hverdagen min var… søvn. Ja SØVN! Søvnlengden og rytmen min hadde lidd mest under denne frakoblede fasen. Noen ganger sovnet jeg ikke før 02.00 og sov ikke lenger enn 6 timer. Dette var den enkleste måten å holde meg selv i en evig repetisjon av tristhet og null motivasjon.
Ved å fokusere på søvnen min og endre rutinen og rytmen, støttet jeg meg selv til å ta tak i og se nærmere på det som måtte endres for å få meg tilbake på rett spor med studier, jobb, relasjoner og spesielt meg selv. Jeg kom meg sakte, men sikkert ut av den mørke sumpen jeg lå i.
Jeg justerer fortsatt mine daglige aktiviteter og måltider for å supporte meg selv i økende grad. Men selvbildet mitt og hvordan jeg tenker og føler om meg selv endret seg automatisk fra fordommer og kritikk til å verdsette meg selv så snart jeg fokuserte på det jeg skulle gjøre hver dag og begynte å kjenne meg glad igjen. Jeg tillot meg da å stille spørsmål ved hvorfor tallet på vekten skulle endre måten jeg følte meg på, i steden for å automatisk føle meg bra. Selv om jeg nå veier mer enn jeg noen gang har gjort, føler jeg meg like sexy, stilig og vakker som jeg gjorde da jeg var 9kg mindre. Ja, jeg har på meg en annen størrelse i jeans og kurvene mine ser mer formfulle ut enn før, men åpenheten, lettheten og ynden jeg følte da jeg var tynnere, kom tilbake i det øyeblikk jeg sa ja til å nyte livet og leve det med alt det ansvar det innebærer. Jeg kjenner at det ikke handler om hvordan jeg ser ut, men i stedet om hvordan jeg føler meg innvendig 
